Liten vitamin, velte stort lass

Jeg har lenge gått med tanken at jeg bør skrive ned dette, til ettertiden. De fleste som kjenner meg kjenner til denne historien, men jeg synes den er verdt å dele med flere, kanskje andre kan lære av dette.

Høsten 2011 begynner min generelle allmenntilstand å bli dårligere, jeg sliter med hodepine til tider og jeg er generellt slapp og sliten, jeg går til lege som tar mange blodprøver og tester, men finner ingenting galt, jeg går heltid og deltids sykemeldt i lengre perioder av gangen.

I begynnelsen av min sykdomsperiode våkner jeg ved tre forskjellige tilfeller av at jeg har en stikkende smerte i venstre siden av hodet, kjentes litt som om noen stakk en kniv inn i tinningen min. Etter siste gangen ville ikke hodepinen gi seg igjen, den var ikke like sterk, men var der konstant som en murring, etter nesten en uke med konstant hodepine tok jeg til vettet og kontaktet min fastlege for å få sjekket opp dette. Et år tidligere hadde jeg pådratt meg en ganske hissig hjernerystelse etter et noe ublidt møte med en lastebil-lem, smerten jeg våknet av hadde mange paralleller til smerten jeg hadde dengang og naturlig nok tenkte jeg at dette må ha sammenheng.

Min fastlege ble umiddelbart mistenksom og sendte meg sporenstreks videre til Ahus hvor jeg ble lagt inn samme kveld. Han sa det aldri, men jeg skjønte fort at det var mistanke om hjernesvulst eller noe annet kritisk i forbindelse med hjernerystelsen jeg hadde hatt tidligere. Jeg ble da lagt inn på neurologisk avdeling hvor det ble kjørt en serie med blodprøver, røntgen, CT og annet man kan utsette en kropp for. De tok også en prøve av spinalvæsken min for å sjekke at det ikke var trykk der (ikke det morsomste jeg har vært med på).

.facebook_1908191936Enden på visa var at de ikke fant noenting, og jeg ble etter en uke på sykehus sendt hjem med beskjed om at jeg hadde smerte i hodet pga spenninger i rygg og nakke, jeg fikk beskjed om å komme meg til en fysioterapeut som skulle hjelpe meg med spenningene og jeg fikk også en resept på et sterkt smertestillende som også ble mye brukt som anti-depressiva.

Jeg tok to timer hos fysioterapeut hvor jeg fikk bekreftet det jeg trodde, det var ingenting galt med musklene i ryggen og nakken min, jeg var litt stiv som man kan forvente av en kontor-rotte, men ingenting som ville forklare hodepinen på den måten jeg opplevde det.

På den positive siden, de smertestillende jeg fikk, hjalp veldig (etter at jeg fikk endret dosen til riktig mengde) hodepinen var borte og jeg greide å begynne å jobbe igjen.

Dette gjorde jeg da en måneds tid til jeg en morgen var for sent ute til bussen, noe som gjorde at jeg måtte sprinte de siste 3-400 meterne. Jeg kom meg på og fikk satt meg ned, men pulsen ville ikke roe seg. Jeg skulle ta et bussbytte og satt meg i busskuret for å vente på neste buss, fortsatt med ekstremt høy puls (dette var 10-15 min etter at jeg løp etter den første bussen), jeg besvimte der jeg satt, eller jeg tror jeg gjorde det, for det siste jeg husker er at det sto masse folk å ventet på bussen også satt jeg der plutselig alene. Hvor lenge jeg var borte er uvisst.

Rett over gata for busstoppen min er det et legekontor, så jeg fikk stablet meg opp på beina og inn dit, hvor de fikk tatt en måling av puls og hjerte, de konkluderte med at her var det noen uregelmessigheter og ba meg om å komme meg hjem og kontakte min fastlege. Jeg fikk time hos min fastlege 2 dager etterpå (hadde flaks, var en avbestilling) han tok da de samme testene av hjerte og tok samtidlig noen blodprøver. Konklusjon denne gang var at jeg måtte komme meg rett på sykehus, har var det mistanke om at jeg hadde hatt et hjerteattakk. Jeg hadde da en hvilepuls på ca 120.

Jeg dro straks bort til Ahus hvor jeg ble lagt inn på kardiologisk avdeling som gjorde masse tester, blodprøver og alt mulig annet.

Etter å ha ligget på sykehus i nesten en uke ble jeg skrevet ut, de fant ingenting galt denne gangen heller, annet en at de kunne konstatere en unaturlig høy hvilepuls.

Jeg gikk da sykemeldt en stund hvor jeg så forsøkte meg på å jobbe litt, allmenntilstanden var fortsatt dårlig til tider, hodepinen var heldigvis borte.

Etter mye frem og tilbake og uten å få svar på noe som helst foreslo min daværende arbeidsgiver at jeg skulle bestille time hos Volvat, et privat legesenter, bare for å få noen ferske øyne på saken min.

Som sagt som gjort og jeg hadde en konsultasjon hos dem hvor de tok masse blodprøver og testet alt som kan testes. To uker etter fikk jeg ny time hvor vi gikk igjennom prøvene mine.

Jeg hadde begynt å holde tellingen over hvor mange blodprøver jeg hadde gitt i denne perioden fra jeg ble syk og var nå oppe i 20, og da snakker jeg ikke om 20 prøver, men 20 runder av x antall prøver, er litt usikker hvor mange prøverør jeg hadde fyllt med blod, men det er nok ihvertfall snakk om noen liter, det var jo en 3-4 prøverrør i snitt per gang.

Konklusjonen på testene jeg tok på Volvat var som følgende; de fant ingenting feil, med unntak av den høye hvilepulsen og en verdi som de mente var grunnen for at jeg hadde gått syk så lenge, D-vitamin verdien min var på 5, den skal normalt ligge over 150, alt under 15 var kritisk.

Jeg fikk da resept på sterke d-vitamin piller og beskjed om å slutte på de smertestillende jeg hadde tatt for hodepinen.

To uker etter var jeg i toppform, ingen hodepine, ingen høy hvilepuls og alt var tilbake til normalen.

Det skulle vise seg at den høye hvilepulsen skyldtes de sterke smertestillende jeg hadde fått på resept på sykehuset når jeg var der første gangen, noe som igjen gjorde at jeg havnet på sykehus for andre gang, hjertet hadde rett og slett gitt opp på grunn av at det var overarbeidet over en lengre periode. Løpeturen til bussen var dråpen som fikk det til å renne over.

dvitaminSå alt dette, 8 mnd sykemelding, 20 blodprøver, og to turer på sykehus for noe så enkelt som vitaminmangel.

Det som jeg synes er helt hårreisende er at selvom jeg var i kontakt med mange flinke mennesker innen helsesektoren i løpet av denne perioden som alle gjorde en kjempejobb i sitt felt, så var det ingen som oppdaget dette. Jeg tror at største feilen var at ingen så på kroppen min som en helhet, neurologisk avdeling så kun på hodet, kardiologisk kun på hjertet.

Så der har du min historie, kjenner du deg sliten og sliter med smerter eller annet, få fastlegen din til å sjekke vitamin verdiene dine, du kan fort bli overrasket.

Du kan lese mer om D-vitamin mangel her

Sleng gjerne inn en kommentar under.